verdisystem for hjertet

Den notoriske løyneren

En notorisk løyner ender alltid med å snurper seg inn i flere løyner. Løyneren vil stadig befinne seg i situasjoner, der de oppfatter situasjonen truende ved å bli avslørt som løyner. De forsvarer seg selv med enda flere løyner. Etterhvert vil løynen bli så stor at de glemmer årsaken til løynen. Det blir for mye å huske på så de begynner å skaper seg en ny virkelighet.

Når en løyner har kommet så langt i sin løyn, blir det en besettelse å bli trodd. Det spiller ingen rolle om det får konsekvenser for andre, ikke engang at det er ødeleggende for andres liv. De utnytter enhver anledning til å herliggjøre seg selv, begynner selv å bringe løynen opp og spinner videre på løynen. Sakte, men sikkert, har løyneren spunnet og knytt et garn av løyn, og snurpet det hele rundt seg med flere og flere masker. De blir forblindet i sin egen virkelighetsoppfattelse, og glemmer at logikken i det de sier strider mot enhver fornuft.

En notorisk løyner bygger opp en fantasiverden som de skaper for å ikke bli avslørt.

Dess flere masker løyneren har knytt, dess større skade vil det gjøre for løynerens liv når deres egenskapte virkelighet kollapser.

For sannheten vil alltid komme for en dag.

Det er synn på slike mennesker...

...de lever ett fattig liv....

dramamennesket

Jeg klarer ikke mennesker som lever av å dramatisere livet. Livet er dramatisk nok, om en ikke på toppen av det hele må forholde seg til enkeltpersoner som spyr om seg av usakligheter. Jeg snakker om ufrivillig innblandinger i ens liv; sladder, løgn, disrespekt, hån, latterliggjøring, overkjøring,  osv, osv. Slike mennesker er slitsomme og bryr seg mer om å lage skandaler enn å forholde seg til sannheten. Dramatiserende mennesker lever av å overkjøre og uthenge andre, enten for å selv å få sympati eller for å bli sett opp til. Slike mennesker bryr seg ikke om de konsekvenser deres dramatisering får for andre.

Jeg kom til ett punkt i livet der jeg satte foten ned for drama-mennesker som nekter å jekke seg ned. Jeg trakk meg unna dem. Sluttet å diskutere med dem. For det nytter ikke å snakke et drama-menneske til fornuft, eller til å få dem til å innrømme sin oppførsel. For det eneste en får ut av slike mennesker er kun babbel om andre, rykter og løgner, og selvsagt hvor fantastiske og interessante de selv er. Og når en konfronterer dem om sannheten, så ender en med å bli innblandet i dramatiseringen dems. En skulle tro dem fikk ett skikkelig adrenalin kikk ved å vri og vrenge på ting.

Jeg fant ut at det aller beste var å snu ryggen til dem og slutte å lytte til dem..... .......... ..men... .....det er ikke alltid like enkelt, når en i livet må forholde seg til enkeltmennesker som en egentlig ikke ønsker å ha noe med å gjøre. For det virker som om det er umulig å være normalt sosial uten å komme i situasjoner der en må forholde seg til drama-mennesker. Et drama-menneske kan være alt fra en nabo, medelev, arbeidskollega, med i samme forening/klubb/lag, venner av venner, partnere av venner/familie, eller til og med slektning.

Jeg henviser til Sean Stephenson, og hans ord om drama-mennesker:

Drop the Drama - Sean Stephenson

mauren - Hagerup

motstand skaper endringer

Det sies at den motstand som ikke knekker en, styrker........

.... øhm....

Jeg vil nå heller si at motstand skaper endringer. For hver gang et menneske møter motstand, så endres mennesket. En blir tvunget til å tenke annerledes. Det blir som å hugge ned en selje. Det tar ikke lang tid før selja skyter ut med nye skudd ut fra rotsystemet. Det er det samme rotsystem fra det samme treet som ble hugget, men treet er annerledes. Og ikke minst, det har blit flere. For der det stod en selje, står det nå en hel klynge med seljer.

Jeg har levd et langt liv, og lært mye på veien.
Jeg har mange ganger stått overfor motstand der jeg har endt med å ligge maktesløs i en grøft og tenkt:
- Dette makter jeg ikke. Jeg orker ikke mer!!

Men ennå har ingen klart å kue meg helt. Ingen har klart å knekke meg helt. Jeg skyter opp med nye skudd.

Og nå sier jeg:

       Nok er nok
               Jeg har ingenting å skamme meg for
                        Det er ikke jeg som har noe å skjule

Jeg setter meg nå inni et bøke-tre og sier:


Welcome to the Jungle!

å nekte å la seg falle

Ble så fascinert av dette treet. Mot alle ods klamrer det seg fast i fjellveggen og kjemper mot tyngdekraften. De største og kraftigste grenene vokser også utover skrenten.
Bjørka står som ett symbol på at alt går ann, bare en har viljen til det. Symbol på at det går an å vokse, tiltross for at vekstplassen ikke er optimal.
Treet nekter simpelthen å la seg falle.

kunst-instrument av Christina Rode

Artig kunst-instrument, for dette er både en skulptur og instrument!

En fantastisk klang, og vakker og spennende å se på.

Den er laget av den tyske kunstneren Christina Rode

Lyset i tunnelen og nøklen til livet

Uansett hvor håpløst og frustrenende livet kan utvikle seg, så er det alltid lys i tunnelen. Og, i enden av tunnelen ligger nøklen til livet. Nøklen til å leve i livet. Det å leve i livet er å leve fullt og helt. Ikke bare leve for å eksistere, men leve for å leve. Det å sanse det gode i livet, oppleve gleder der en minst forventer det. Føle og se at det er mye vakkert, selv i en verden en ikke blir klok på. Føle og se at høsten er fruktbar, vinteren er vakker, våren er spennende og sommeren er lekende. Føle og se at alle årstider gjenspeiler seg i ens indre.

ny start

Etter en stans i tegning, starter jeg opp igjen på ny. Det er merkelig hvordan en må øve seg opp igjen, tegning er øvelse og atter øvelse. Og om en ikke trener og holder kunskapen vedlike, så mister en mye av ferdighetene. Jeg snakket med en venn av meg, og sa at det var som om jeg ikke lenger kunne tegne.

"Slapp av, bare tegn! Det kommer tilbake!"

Så, da slapper jeg av mens jeg tegner, og venter på at tegnesperren skal forsvinne og ferdighetene komme tilbake.