dramamennesket

Jeg klarer ikke mennesker som lever av å dramatisere livet. Livet er dramatisk nok, om en ikke på toppen av det hele må forholde seg til enkeltpersoner som spyr om seg av usakligheter. Jeg snakker om ufrivillig innblandinger i ens liv; sladder, løgn, disrespekt, hån, latterliggjøring, overkjøring,  osv, osv. Slike mennesker er slitsomme og bryr seg mer om å lage skandaler enn å forholde seg til sannheten. Dramatiserende mennesker lever av å overkjøre og uthenge andre, enten for å selv å få sympati eller for å bli sett opp til. Slike mennesker bryr seg ikke om de konsekvenser deres dramatisering får for andre.

Jeg kom til ett punkt i livet der jeg satte foten ned for drama-mennesker som nekter å jekke seg ned. Jeg trakk meg unna dem. Sluttet å diskutere med dem. For det nytter ikke å snakke et drama-menneske til fornuft, eller til å få dem til å innrømme sin oppførsel. For det eneste en får ut av slike mennesker er kun babbel om andre, rykter og løgner, og selvsagt hvor fantastiske og interessante de selv er. Og når en konfronterer dem om sannheten, så ender en med å bli innblandet i dramatiseringen dems. En skulle tro dem fikk ett skikkelig adrenalin kikk ved å vri og vrenge på ting.

Jeg fant ut at det aller beste var å snu ryggen til dem og slutte å lytte til dem..... .......... ..men... .....det er ikke alltid like enkelt, når en i livet må forholde seg til enkeltmennesker som en egentlig ikke ønsker å ha noe med å gjøre. For det virker som om det er umulig å være normalt sosial uten å komme i situasjoner der en må forholde seg til drama-mennesker. Et drama-menneske kan være alt fra en nabo, medelev, arbeidskollega, med i samme forening/klubb/lag, venner av venner, partnere av venner/familie, eller til og med slektning.

Jeg henviser til Sean Stephenson, og hans ord om drama-mennesker:

Drop the Drama - Sean Stephenson